Å VELGE ET GODT SPOR – DET GODE LIV.

Tekst og foto: Mildri Urke Andreassen. Psykomotorisk fysioterapeut og veileder/ coach.

Ofte skjer det at det andre sporet ser bedre ut, så eg skifter spor. Vel nede i det andre sporet så er det ikkje noko bedre å stå i.  ”Graset ser ofte grønare ut på den andre sida”. Det eg prøver no er ofte heller å bli ståande i det sporet eg står i, eller i hvert fall tenke meg bedre om før eg skifter spor. Kanskje det ikkje nødvendigvis handlar om jakta på det gode spor, men heller om å stå godt der du er.

Når eg no skriver om spor så håper eg du forstår at spor i denne sammenhengen er en metafor, et bilde som seier noko om livet du lever eller vanemønstre vi ”følger” i våre liv. Eg kunne like gjerne brukt metaforen vegen eller vegvalg. Så lenge bildet gir ei slags betydning, ei djupare meining, for deg og meg, så er eg fornøgd med det. 

Vi kobler inn autopiloten og går på gamle vaner. Om vi innrømmer det eller ikkje,  så kobler vi ofte inn autopiloten. Vi legger opp liva våre, kverdagen etter automatiserte rutiner som vi følger i sterkare og svakare grad. Et sentralt spørsmål er om vanemønstra våre er gode for oss eller om vi blir fastlåste i våre automatiserte mønstre. Det er ikkje alltid så lett å vite om ein er på rett spor i livet. Vi må rett og slett stoppe opp, ta oss tida til å stoppe opp, kjenne etter og stille oss sjølve spørsmål. Har eg det bra slik eg lever livet mitt no? Er eg fornøgd? Har kroppen min det godt slik eg lever livet? Kva forteller kroppen min meg? Er eg mykje sliten? Når eg er sliten, har eg vansker med å få henta meg inn igjen eller kjem eg meg ganske raskt når eg berre tar meg tida til å hente meg inn igjen? Kjenner eg etter kva som gjer meg godt i det daglige? Hvilke små ting, aktiviteter, fornemminger, små handlinger kjenner eg at gir meg gode kroppsfornemmelser? Korleis utfører eg i det daglige? Har eg et høgt tempo, et for høgt tempo, passelig? Noken kjenner kanskje på at tempoet er for lavt, dei får ikkje gjort ting? Stopper du opp i etterkant av alle dei små gjøremåla i det daglige og kjenner etter korleis du har det? Når du kjenner deg litt sliten i løpet av en dag, kva skjer i kroppen din då? Kan det være at du har hatt et for høgt tempo, at du har vore anspent lenge, har holdt pusten? Eller at tankane dine har vore for negative, at du har tenkt ”stygge” eller ”nedsettande” tanker om deg sjølv?

Bevisstheten om dei små gode fornemmingane. Det skjer veldig mykje i oss som vi ikkje er klar over. Det som er viktig er å være bevisst dei små tinga og at du sjølv finner det som gjer deg godt. Det handlar ikkje om å finne en benk å legge seg på og fikse det du kjenner på i kroppen. I det lange løp vil ikkje det hjelpe deg hvis problemet er måten du lever livet på, hvis problemet er måten du ”står” i livet på. Det handlar om å forstå seg sjølv, bli bevisst på kva som er godt for deg.  

Har eg gode personer rundt meg? Verdsetter eg det gode livet mitt godt nok? Kva forteller kroppen min meg? Når har kroppen min det godt? Hvis eg kjenner noke i kroppen min, er det med bakgrunn i det sporet eg har valgt? Bør eg ta bedre hensyn til kroppen min i dette sporet eller i livet mitt? Lever eg livet mitt på en slik måte at det setter spor i kroppen i form av vondter eller spenninger?

Kva velger eg? Måten du lever ditt liv på er et valg. Verken foreldre, fortida, sjefen, partneren, mann, kone, venner, barn eller andre veit egentlig kva som er godt for deg. Vi kan håpe på at andre rundt oss vil oss godt, men dei er ikkje i din kropp og kan ikkje ta signala frå din kropp. Denne innsikta er det du sjølv som må øve opp, og heldigvis er dette ei innsikt som er mulig å øve opp.

Eg velger sjølv. Korleis eg planlegge mine dager påvirker tanker, følelser, kroppen min og i det heile tatt korleis eg har det. Planlegger eg kverdagen slik at eg har tid til å hente meg inn? Har eg nok ”slark” i kverdagen til at eg kan sette meg ned å kjenne etter korleis eg har det i kroppen innimellom?  Kva slags type utfordringer velger og er eg bevisst i forhold til kva slags utfordringer som passer meg? Vi veit at restitusjon er viktig.  Trener vi for å oppnå bedring i noke skal vi i utgangspunktet i løpet av ei veke kun ha to meir utfordrande økter, kanskje ei eller to intervall økter og så mange utholdande rolige økter. Vi kan overføre desse prinsippa til korleis vi leger våre eigne liv, korleis vi legger opp kverdagane. Kor mykje utfordring kjenner du på i det daglige. Består livet kun av utfordringer og kamper for at du skal komme i mål med utfordringane? I så fall, kva gjer dette med deg? Kva kjenner du på i kroppen når kverdagen kun består av utfordringer, eller ikkje minst utfordringa med å få sydd i sammen kverdagen slik at du får gjort alt du skal. Kva er passe med utfordringer for deg. Utfordringer er bra, men kva er passe mengde med utfordring for deg. Når kan du ha det bra med dei utfordringane du har, kor mykje utfordring er passe for at du kjenner at du har det bra i din egen bolig, kroppen.  Når det føles som om vi er i ein god flyt er vi kanskje på et riktig spor? Med mindre du etter ei tid kjenner på at du er meir sliten. Kva er egentlig en god flyt? Handlar det om at du får gjort veldig mykje og er veldig effektiv? Eller handlar det egentlig om at du får gjort passe mykje, har energi til å utføre det du vil og trenger i ditt liv og at du har slark nok til å legge merke til dei små viktige tinga i livet?

Kva er essensen i livet. Kva er viktig for deg i ditt liv. Kva treng du? Er essensen at du skal ha gode mennesker rundt deg som vil deg godt? Er essensen at du har en betydningsfull jobb? Kva hvis du har begge deler, men jobben krever så mykje av deg at du ikkje ser dei gode tinga du har rundt deg? Innimellom må vi kanskje stoppe litt opp, tenke oss om, stille seg sjølv spørsmål om ein har det bra slik ein har det eller om ein treng noke anna. Et liv som føles godt treng ikkje nødvendigvis være det mest ideelle for oss. Det kan jo være at livet hadde blitt litt meir harmonisk med litt mindre motbakker og litt fleire fine flate strekninger.

Kva forventer eg?  Av livet, av andre, av meg sjølv. Korleis virker mine forventninger inn på meg, kva slags tanker skaper mine forventninger, kva slags kroppsreaksjoner skaper mine forventninger til? Gjer forventningane meg godt eller skaper forventningane en negativ tankestrøm, vonde følelser, anspenthet og en tilbakeholdt pust?  Kva slags forventninger har du til andre, tenker du at andre skal gjere slik eller slik, så er det lett å bli skuffa. Andre tenker ikkje nødvendigvis som deg, eller andre har sitt å stri med og har nok med å få sine eigne liv til å henge sammen. I utgangspunktet kan vi ikkje forvente så mykje av andre. En annen ting er kva vi forventer av oss sjølve, kanskje er det våre eigne forventninger som kaver oss opp. Kva gjer forventninger med oss. Kva viss du konstant har forventninger til deg sjølv som er for høge, for kravstore, som du aldri klarer å innfri? Det seier seg sjølv at dette skaper tankemønstre der du snakker deg sjølv ned og forteller deg sjølv at du ikkje er god nok. Kva med å sende forventningane litt? Stoppe opp og tenke gjennom, kva er det som er viktig for meg? Kva vil eg oppnå? Er det noko som ikkje er så farlig? Når har eg det bra? Og med utgangspunkt i når du har det bra så kan du kanskje legge opp forventningane dine deretter? Kanskje bruke kroppen som en indikator i forhold til kva du faktisk kan forvente av deg sjølv? Når kroppen kjennes bra ut, så er du god nok med deg sjølv, der er nivået for kva du kan forvente av deg sjølv. Er det mulig å bruke kroppen på en slik måte?

Å kjenne egen kropp, å stå i eget liv. Kanskje det like mykje handlar om korleis du ”står” i det sporet du er i. Kva er det som holder deg oppe? Kva er det som gir deg påfyll av energi? Kva gjer du for å unngå å bli sliten og utmatta. Korleis er det i kroppen. Kjenner du beina under deg? Det er tross alt beina som holder deg oppe, det er ikkje penger, jobben, kollegaer, familie, venner eller andre bekjente. Det er beina holder deg oppe. Har du sterke bein så mestrer du kanskje tøffare utfordringer, men konstante tøffe utfordringer derimot blir vi meir slitne av. Opplever du at du har konstante utfordringer, kva er det som ikkje er utfordrande for deg, kanskje dette er noko du kan velge meir av? Når har du det godt eller best? Her er det nok litt ulike idealer, mange meiner nok dei har det veldig godt når dei ser resultater og blir bekrefta. Men eg stiller spørsmålet på nytt, på en litt annen måte; når har du det godt i din kropp, kva skal du gjere for å få det godt i din kropp?

Muligheter for endring. Dagbladet skreiv også om nye spor her om dagen. Kronikken i dagbladet handla om vår evne til endring,  vi er plastiske, vi er formbare, vi er ikkje fastlåste i den vi er eller det vi presterer. Mennesket har faktisk evna til å kunne endre oss. Mange mennesker snakker om seg sjølv at slik er eg, men det stemmer ikkje; vi velger sjølv om vi vil være fastlåste eller fleksible. Dette er et valg vi har.

Bevissthet om kroppen gir helse. For å få ei god helse, er det viktig at vi er bevisste på kva som gjer oss godt for. Då meiner eg ikkje det eg i mine tanker trur er bra for meg. Eg sikter til kva som eg kjenner gjer godt i min kropp. Vi lever livet gjennom våre kropper, du tar inn livet gjennom kroppen, du kjem ingen veg uten kroppen. Gjennom synet ser du kva som skjer rundt deg. Hørselen gjer at du høyrer lyder. Berøringssansen gjer at du kan kjenne ulike strukturer som du berører. Leddsansen gjer at du kjenner ulikheter i underlag vi går på. Vi kan ramse opp ulike måter eller bevis for korleis det faktisk er gjennom kroppen vi lever livet, og ikkje gjennom hodet.  På samme måte setter også det livet som vi har levd seg i kroppen, vi får ”arr” eller spor i kroppen etter det livet vi har levd. Når det framstår som så tydelig så tenker eg at det må jo være heilt tydelig kor viktig kroppen vår er for oss. Men sånn er det ikkje, kroppen den har på en måte berre blitt en del av oss som vi tar som en selvfølge dessverre. For mange er kroppen blitt et verktøy som gir oss mestring gjennom prestasjoner, dette er ikkje å være bevisst på kva som skjer i kroppen. Kroppsbevissthet handler om å stoppe opp, kjenne etter og verdsette kroppen vår for det den er verdt. Den gir oss egentlig all informasjon som vi trenger for å kunne ha det godt. Dersom vi tok bedre hensyn til og lytta bedre til kroppen, så trur eg kanskje vi kunne fått et bedre liv.

Kva er det som er godt for kroppen?  Då tenker eg ikkje på dei gangane du legger deg ned på en benk og lar noken behandle din kropp som et anna maskineri. Eg sikter til korleis du sjølv, ved hjelp av din eigen kropp, dine eigne følelser eller tanker kan skape gode kroppsfornemmelser i din eigen kropp. Dess mindre du har gjort dette, dess vanskeligere er det for så vidt, då er det ikkje sikkert at dette er en egenskap som du har lært. Kanskje du rett og slett må begynne å lære din eigen kropp å kjenne. Kvifor ikkje prøve ut ein periode korleis du kan skape gode fornemminger i din kropp. Når har du det godt. Korleis har du det i eigen kropp for eksempel etter at du har gått en rolig tur ute og sett fine utsikter og bevega på kroppen din? Korleis har du det i kroppen etter en rolig skitur? Korleis har du det i kroppen i din arbeidsdag når du setter deg tilbake i stolen, blanker ut tanker, puster og kjenner på korleis skuldre, hender, lår og føtter siger ned mot underlaget. 

Når du blir 70 år, kva slags liv har du lyst å sjå tilbake på? Kva slags innhold tenker du et liv skal ha for at det skal sjå ut som om det har vært et liv fylt av meining og gode verdier? Mange opplever kanskje at dei setter seg på det eine hurtigtoget etter det andre, at livet passerer i revy uten at dei får med seg innholdet. Hvis dette er noke du kjenner deg igjen i, er det et slikt liv du vil sjå tilbake på når du blir 70 år? Kva slags følelser vil du då sitte igjen med? Gode eller bitre?

Kanskje det sporet eg skriver om i denne teksten handlar like mykje om å være bevisst korleis du står i ditt eige liv, korleis du har det i kroppen, og kva som gjer at du kan stå godt i det livet du står midt oppe i. Det er nå du lever, du har et liv, du har en kropp, kroppen gir deg opplevelser, ta hensyn til din egen kropp. 

Tankegang....

Visste du at hodet ditt alltid jobber med ett eller anna ? Pluss at det meste av det du tenker er du ikkje bevisst? Veit du at dei tankane du ikkje er bevisst på i stor grad er med på å påvirke følelsane dine, og at følelsane dine kan skape kroppsreaksjoner og andre reaksjonsmønstre?Forhåpentligvis har du en tankegang som er hensiktsmessig for deg!

Kva er egentlig en hensiktsmessig tankegang? Eg trur det kan være nyttig å stoppe litt opp for å tenke gjennom kva en hensiktsmessig tankegang kan være. Kva slags type tanker skaper gode følelser i deg? Kva kjenner du i kroppen ved gode følelser? Korleis påvirker gode følelser handlingane dine? Kva slags type tanker skaper triste eller redde følelser? Kva kjenner du i kroppen ved desse følelsane ? Korleis påvirker triste og eller redde følelser dine handlinger, eller din væremåte? Kva legger du egentlig først merke til av tanker, følelser, kroppsreaksjoner eller handlinger og væremåter? Kor mykje trur du egentlig på at det er tankane som påvirker følelsane dine? Kor sterkt trur du på at følelsane dine korleis du har det i kroppen? Trur du på at tankane dine påvirker handlingane og din måte å være på?

Hensiktsmessig er et ord eg liker. Det tenker eg er et passe ufarlig ord. Vi kan tenke tanker som er lite hensiktsmessige for oss, og vi kan tenke tanker som er meir hensiktsmessige for oss. Hensiktsmessige tanker er en tankegang som skaper passe gode følelser; tanker som realitetsorienterer, beroliger, betrygger og bygger deg opp når du trenger det. Dette er tanker som roer deg ned dersom du har hatt et for høgt spenningsnivå i muskulaturen, hvis du syns stressnivå er meir forståelig kan du bruke det istaden for spenning. Hensiktsmessige tankegang er tanker som roer ned handlingane dine, som kan bidra positivt i forhold til korleis du er mot dei rundt deg, og korleis du oppfatter dei rundt deg.

Tenk deg kva det gjer med deg hvis du f.eks. har en tendens til å f.eks tenke at "dette klarer eg aldri" eller "alltid skal eg klare å rote det til slik at eg kjem litt for seint", eller "aldri klarer eg å komme i gang med det eg har satt meg som mål, eg duger ikkje", "typisk meg å rote det til". Kva gjer det med deg viss du tenker denne type tanker? "der kviskrer dei seg imellom igjen, og ler, no har eg sikkert sagt noke gale", "tenk om eg aldri får en bedre økonomi, dette kjem aldri til å gå bra", "med min flaks så får eg sikkert en eller annen farlig sjukdom"... 
Ikkje veit eg kva du tenker, eg veit knapt nok kva eg tenker sjølv. Det meste av dialogen oppe i hodet er vi som sagt ikkje bevisst. Hvis eg tenker etter trur eg at eg kan ane 4 ulike dialoger samtidig, ihvertfall. Når eg no sitter her og skriver gjer eg ei praktisk oppgåve, en dialog går rundt korleis eg skal løyse denne utfordringa, korleis skal eg formulere meg slik at eg formulerer meg på en slik måte at dette blir forståelig for deg; ikkje for langt, komplisert men samtidig passe interessant slik at du blir interessert og får lyst til å lese videre. En annen dialog kan være ift erfaringer eg tidligere har gjort meg i forhold til dette temaet. Denne dialogen er eg litt sånn halvvegs bevisst.  En 3dje dialog kan gå ift noko som har skjedd eller som skal skje, fullstendig ikkje i samsvar med det eg driver med her og no. Kanskje eg reflekterer rundt korleis eg handterte den spesifikke utfordringa, eller korleis eg skal løyse ei utfordring som kjem. Den fjerde dialogen eller tankegangen tolker eg som en slags frykt for at du ikkje skal syns noke om det eg skriver. Denne dialogen går litt meir ift egenskaper eg som person innehar, egenskaper eller "antatte sanninger" ved meg sjølv. Oppfattninger eg har om meg sjølv som person, som eg vurderer som sanninger, men som ikkje nødvendigvis er sanninger. Eg kan tenke fullstendig feil om meg sjøl, merkelig egentlig. Ein skulle jo tru at ein kjenner seg sjølv best, men sånn er det nødvendigvis ikkje. Vi er ofte ikkje ærlige i forhold til oss sjølve. Vanligvis er vi veldig strenge og harde med oss sjølve, er ikkje det egentlig litt rart?.  Eksempel på slike tanker kan være at "dei syns sikkert det eg skriver er heilt fjernt", "dei trur sikkert eg er heilt korka", "dei trur sikkert at eg har store psykiske problemer når eg skriver blogginnlegg som dette", "eg kan jo ikkje egentlig å skrive, eg er jo dårlig på å formulere meg så dette får eg aldri til", "eg duger ikkje". Sånn strengt tatt så hadde det ideelle hadde vore om denne dialogen hadde bestått a gode tanker om meg sjølv, som at "eg har jo fått tilbakemeldinger på at noken syns det eg skriver om er interessant, så der er i hvert fall en person som liker det eg skriver" eller "eg klarer jo faktisk å gå fjellturer på 10 og 18 timer så egentlig må eg jo faktisk være ganske så utholdane og fysisk sterk", eller at "eg har jo personer som meir enn gjerne vil komme til meg for å få veiledning så noke lurt må eg jo faktisk klare å få sagt".
Tenk kva det hadde gjort med meg om den ubevisste indre dialogen min kunne ha bestått av oppbyggande tanker, eller meir realistiske tanker, beroligande, tryggande og gode tanker Tenk etter kva det kunne ha gjort med deg om din indre ubevisste dialog bestod av gode tanker om deg sjølv ? Korleis kunne dette ha påvirka deg?

Oppdagelsen av at der er mange dialoger som foregår samtidig i hodet mitt trur eg kanskje eg har brukt  i hvert fall 3 år på å bli bevisst. Eg har jobba med tankegang i mange år, egentlig ganske intenst når eg tenker etter. Min +
fokus eller oppmerksomhet har vore retta mot dei tankane som er bevisst for oss (det kan jo faktisk være at det berre er eg som er litt tregt ute og at du har vore bevisst på at du har en indre tankegang som du ikkje er bevisst på i det daglige, kva veit vel eg ?)
I mange år har eg forsøkt å påvirke tankegangen til både meg sjølv og andre, ved at eg har jobba med å utvikle en meir hensiktsmessig bevisst tankegang. Første tanken min er kritisk til meg sjølv, "herregud, dette burde du har skjønt med en gang", "gud du er treg!!!!". Etterkvart tenker eg no heller at "Kanskje er det ikkje så dumt å begynne med den bevisste tankegangen når ein skal øve seg på å tenke hensiktsmessig inntil ein etterkvart begynner å øve seg på å bli bevisst på den ubevisste indre dialogen. Kanskje er dette egentlig en god måte å begynne å ta tak for å øve seg på å en meir hensiktsmessig tankegang"...

Kva hvis det faktisk er den ubevisste tankedialogen som preger min evne til å handtere dei utfordringane eg møter i det daglige? Som preger korleis eg har det emosjonelt. Kan tankegangen min påvirke korleis eg har det kroppslig ? Kan dine tanker skape smerter, svimmelhet og andre ubehag ? Kva tenker du?  Er eg heilt på tryne i mine oppfatninger? Del gjerne av egen tankegang og refleksjoner om du har noken meininger om dette temaet.
Min hensikt med dette innlegget er å bevisstgjøre ift tankegangen, og bevisstgjøre om at der faktisk skjer mykje rart oppe i huet vårt som vi ikkje er bevisst på, men som i stor grad påvirker korleis vi har det.

Bevisst tilstedeværelse.

Kva er det egentlig å være bevisst? 
Å være ved bevissthet kan være det samme som å være våken og istand til å observere og registrere det som skjer rundt meg. 
Kva er det å være bevisst? 
Kva bør eg være bevisst på? 

Tilstedeværelse, kva er det? 
Er dette det samme som å være en deltagelse? 
Tilstedeværelse i seg sjølv, i egen kropp, i eget liv. 
Er min kropp egentlig ett slags "verktøy" som eg låner? 

Hvis tilstedeværelse er det samme som deltagelse, er eg då kun en deltager i mitt eget liv i en lånt kropp? 

Er livet mitt ei slags reise, kanskje ei reise gjennom tid ? Dette var ett bilde på livet mitt som eg kan like. No ser eg for livet mitt som en slags ekspedisjon. Kanskje eg likevel ikkje trenger ta turen jorda rundt, over grønland eller til sørpolen for å finne meg sjølv. Kanskje livet mitt i seg sjølv er målet med min tilstedeværelse?  Eg opplevde nesten å få en slags følelse av motivasjon til å få mest mulig ut av min deltagelse i mitt eget liv i min lånte kropp!

Når eg er på reise, kan eg bevisst gjere mange valg. Eg  kan velge kva eg vil oppleve, kva eg vil sjå, kor mykje eg skal sjå og kvar eg skal reise. Eg kan velge kven eg vil reise ilag med. Eg kan velge å skifte reisepartner. Det å reise ilag med andre innebærer en del utfordringer. Ulike personer har vanligvis ulike meininger om kvar ein skal, kva ein skal oppleve, hvilken rytme ein skal ha i døgnet, i energi og væsketilførsel, hvilke butikker ein skal gå innom. Å reise ilag med andre kan innebære ganske så store utfordringer, samtidig som det også kan gi ett innhold på reisa som eg sjølv ikkje hadde vore bevisst på at eg kunne velge. Det kan være at andre ser muligheter som eg ikkje ser eller har evna til å bli bevisst på at eg har. Eg kan også velge å reise aleine. Det innebærer at eg må ta alle valga sjølv, at eg må bli bevisst på kva eg vil, kva som er viktig for meg, kva eg vil eller ikkje vil oppleve. Kva eg skal bruke min energi på. Aleine på ei reise må eg møte og handtere dei utfordringane eg møter på ved eiga hjelp. Kva slags muligheter kan dette gi? Står eg aleine ser eg for meg at det er avgjerande at eg er bevisst, at eg står stødig, at eg har god  sterke bein som holder meg oppe i utfordringane. 

Det kan være viktig å være bevisst både fordeler og ulemper med å "reise aleine eller i følge".  Å være bevisst kva det gir i forhold til utfordringer, mulige utveger og muligheter til finne løsninger. Kva betyr det for deg å ha noken å støtte deg på? Kva gjer det med deg å finne støtte i deg sjølv? Kva gjer det med deg å stå aleine?

Korleis kan eg på mi reise ilag med andre være meir bevisst?  Kan eg, sjølv om eg reiser ilag med andre, bevisst velge kva eg skal oppleve, kva eg ikkje ønsker å oppleve, kor mykje eg vil oppleve og kor store utfordringer eg vil møte på mi reise? 

Eller styrer eg egentlig mi reise bevisst?  Er eg bevisst min tilstedeværelse? Er eg bevisst på dei mulighetene eg har fått?  Ulike elementer som styrer meg kan være økonomi, sosiale forhold, helsemessige forhold, geografisk opphav. Dette er faktorer som eg i liten grad kan velge. Er eg bevisst på det faktum at akkurat desse elementa gjer at eg har mykje større valgmuligheter enn eg kunne ha hatt?

Men tilbake til tilstedeværelse i egen kropp og eget liv. Er livet mitt ei slags reise på ei elv der eg berre flyter med?  Vil eg det? Innimellom føles det kanskje som eg forsøker flyte mot strømmen,  alt er vanskelig. Andre ganger føles det som om det ikkje er noken muligheter til løsning, då ser eg for meg at eg har hodet under vann. Vil eg kun være en deltager i mitt eget liv? Vil eg ikkje være med på å styre mi reise nedover elva? Vil eg ikkje velge å kunne ta en avstikker, en omveg når eg veit at rundt neste sving er det ei utfordring som er så vanskelig for meg å handtere at eg garantert vil havne med hodet under vann. Kan eg like godt ta omvegen først som sist, heller enn å måtte kjempe meg tilbake mot strømmen for å komme tilbake til utgangspunktet for omvegen. Eller må eg flyte med, kjenne på utfordringa, finne ut om den er handterbar for meg?

Eg kan velge å gå gjennom livet mitt uten å være bevisst.  Paradoksalt nok er dette i seg sjølv ett valg. Velger eg å ikkje ta noken valg i mitt liv er dette ett bevisst valg i seg sjølv. 

Kva gjer det med meg å bevisst velge bort å ta små valg i livet mitt? Fordelen med å bevisst ikkje ta valg er at då må andre ta valga for meg, og så har eg en stor mulighet til å kunne skylde på andre. Det er dei andre sin feil, dei andre gjer alltid feil valg, det er ikkje eg som har valgt dette utfallet. Det må jo være fint å kunne la andre velge for ein, og berre flyte gjennom livet som en deltager uten å bevisst velge hvilken retning livet mitt skal ta. 

På den andre sida. Kva gjer det med meg å ikkje ta egne valg? Det å kun være en slags deltager i mitt eget liv? Er dette greit for meg?  Kva gjer dette med kroppen min? Korleis er det for lånte kropp at eg ikkje tar noken bevisste valg? Kva skjer i dagliglivet hvis eg handterer noko eg låner dårlig? 

Kva gjer det med meg hvis eg blir en litt meir bevisst deltager i mitt eget liv? Kva gjer det med dei andre rundt meg? Er det greit for dei andre rundt meg å alltid måtta ta valg for meg? Kan eg, gjennom å bevisst velge å ikkje ta små valg i mitt daligliv, bevisst velge å bli en belastning for andre? 

Er eg bevisst i min tilstedeværelse? Kva legger eg i min tilstedeværelse? Kva vil eg velge å være bevisst?