Kva er egentlig en hensiktsmessig tankegang? Eg trur det kan være nyttig å stoppe litt opp for å tenke gjennom kva en hensiktsmessig tankegang kan være. Kva slags type tanker skaper gode følelser i deg? Kva kjenner du i kroppen ved gode følelser? Korleis påvirker gode følelser handlingane dine? Kva slags type tanker skaper triste eller redde følelser? Kva kjenner du i kroppen ved desse følelsane ? Korleis påvirker triste og eller redde følelser dine handlinger, eller din væremåte? Kva legger du egentlig først merke til av tanker, følelser, kroppsreaksjoner eller handlinger og væremåter? Kor mykje trur du egentlig på at det er tankane som påvirker følelsane dine? Kor sterkt trur du på at følelsane dine korleis du har det i kroppen? Trur du på at tankane dine påvirker handlingane og din måte å være på?
Hensiktsmessig er et ord eg liker. Det tenker eg er et passe ufarlig ord. Vi kan tenke tanker som er lite hensiktsmessige for oss, og vi kan tenke tanker som er meir hensiktsmessige for oss. Hensiktsmessige tanker er en tankegang som skaper passe gode følelser; tanker som realitetsorienterer, beroliger, betrygger og bygger deg opp når du trenger det. Dette er tanker som roer deg ned dersom du har hatt et for høgt spenningsnivå i muskulaturen, hvis du syns stressnivå er meir forståelig kan du bruke det istaden for spenning. Hensiktsmessige tankegang er tanker som roer ned handlingane dine, som kan bidra positivt i forhold til korleis du er mot dei rundt deg, og korleis du oppfatter dei rundt deg.
Tenk deg kva det gjer med deg hvis du f.eks. har en tendens til å f.eks tenke at "dette klarer eg aldri" eller "alltid skal eg klare å rote det til slik at eg kjem litt for seint", eller "aldri klarer eg å komme i gang med det eg har satt meg som mål, eg duger ikkje", "typisk meg å rote det til". Kva gjer det med deg viss du tenker denne type tanker? "der kviskrer dei seg imellom igjen, og ler, no har eg sikkert sagt noke gale", "tenk om eg aldri får en bedre økonomi, dette kjem aldri til å gå bra", "med min flaks så får eg sikkert en eller annen farlig sjukdom"...
Ikkje veit eg kva du tenker, eg veit knapt nok kva eg tenker sjølv. Det meste av dialogen oppe i hodet er vi som sagt ikkje bevisst. Hvis eg tenker etter trur eg at eg kan ane 4 ulike dialoger samtidig, ihvertfall. Når eg no sitter her og skriver gjer eg ei praktisk oppgåve, en dialog går rundt korleis eg skal løyse denne utfordringa, korleis skal eg formulere meg slik at eg formulerer meg på en slik måte at dette blir forståelig for deg; ikkje for langt, komplisert men samtidig passe interessant slik at du blir interessert og får lyst til å lese videre. En annen dialog kan være ift erfaringer eg tidligere har gjort meg i forhold til dette temaet. Denne dialogen er eg litt sånn halvvegs bevisst. En 3dje dialog kan gå ift noko som har skjedd eller som skal skje, fullstendig ikkje i samsvar med det eg driver med her og no. Kanskje eg reflekterer rundt korleis eg handterte den spesifikke utfordringa, eller korleis eg skal løyse ei utfordring som kjem. Den fjerde dialogen eller tankegangen tolker eg som en slags frykt for at du ikkje skal syns noke om det eg skriver. Denne dialogen går litt meir ift egenskaper eg som person innehar, egenskaper eller "antatte sanninger" ved meg sjølv. Oppfattninger eg har om meg sjølv som person, som eg vurderer som sanninger, men som ikkje nødvendigvis er sanninger. Eg kan tenke fullstendig feil om meg sjøl, merkelig egentlig. Ein skulle jo tru at ein kjenner seg sjølv best, men sånn er det nødvendigvis ikkje. Vi er ofte ikkje ærlige i forhold til oss sjølve. Vanligvis er vi veldig strenge og harde med oss sjølve, er ikkje det egentlig litt rart?. Eksempel på slike tanker kan være at "dei syns sikkert det eg skriver er heilt fjernt", "dei trur sikkert eg er heilt korka", "dei trur sikkert at eg har store psykiske problemer når eg skriver blogginnlegg som dette", "eg kan jo ikkje egentlig å skrive, eg er jo dårlig på å formulere meg så dette får eg aldri til", "eg duger ikkje". Sånn strengt tatt så hadde det ideelle hadde vore om denne dialogen hadde bestått a gode tanker om meg sjølv, som at "eg har jo fått tilbakemeldinger på at noken syns det eg skriver om er interessant, så der er i hvert fall en person som liker det eg skriver" eller "eg klarer jo faktisk å gå fjellturer på 10 og 18 timer så egentlig må eg jo faktisk være ganske så utholdane og fysisk sterk", eller at "eg har jo personer som meir enn gjerne vil komme til meg for å få veiledning så noke lurt må eg jo faktisk klare å få sagt".
Tenk kva det hadde gjort med meg om den ubevisste indre dialogen min kunne ha bestått av oppbyggande tanker, eller meir realistiske tanker, beroligande, tryggande og gode tanker Tenk etter kva det kunne ha gjort med deg om din indre ubevisste dialog bestod av gode tanker om deg sjølv ? Korleis kunne dette ha påvirka deg?
Oppdagelsen av at der er mange dialoger som foregår samtidig i hodet mitt trur eg kanskje eg har brukt i hvert fall 3 år på å bli bevisst. Eg har jobba med tankegang i mange år, egentlig ganske intenst når eg tenker etter. Min +
fokus eller oppmerksomhet har vore retta mot dei tankane som er bevisst for oss (det kan jo faktisk være at det berre er eg som er litt tregt ute og at du har vore bevisst på at du har en indre tankegang som du ikkje er bevisst på i det daglige, kva veit vel eg ?)
I mange år har eg forsøkt å påvirke tankegangen til både meg sjølv og andre, ved at eg har jobba med å utvikle en meir hensiktsmessig bevisst tankegang. Første tanken min er kritisk til meg sjølv, "herregud, dette burde du har skjønt med en gang", "gud du er treg!!!!". Etterkvart tenker eg no heller at "Kanskje er det ikkje så dumt å begynne med den bevisste tankegangen når ein skal øve seg på å tenke hensiktsmessig inntil ein etterkvart begynner å øve seg på å bli bevisst på den ubevisste indre dialogen. Kanskje er dette egentlig en god måte å begynne å ta tak for å øve seg på å en meir hensiktsmessig tankegang"...
Kva hvis det faktisk er den ubevisste tankedialogen som preger min evne til å handtere dei utfordringane eg møter i det daglige? Som preger korleis eg har det emosjonelt. Kan tankegangen min påvirke korleis eg har det kroppslig ? Kan dine tanker skape smerter, svimmelhet og andre ubehag ? Kva tenker du? Er eg heilt på tryne i mine oppfatninger? Del gjerne av egen tankegang og refleksjoner om du har noken meininger om dette temaet.
Min hensikt med dette innlegget er å bevisstgjøre ift tankegangen, og bevisstgjøre om at der faktisk skjer mykje rart oppe i huet vårt som vi ikkje er bevisst på, men som i stor grad påvirker korleis vi har det.
